Forradalssangen

Tekst: Torleiv Leite
Mel: Ved Idas grav

I frå Færen kjæm ei elv så brei og still,
hu smalne inn, skyt fart bli skummende og vill.
I frå fjell og myr imellom berg og li på væg mot fjord,
siste mila millom hus og dyrka jord.

Hu hi grivvi, hu hi fløtta, hu hi slitt,
forma dalen som hu villa, litt om litt.
Noen steder brei og flat, men ofte krokåt, bratt og smal.
Du forstår vel det e snakk om Forradal.

Her e natur som e mektig, vill og hard.
Her e natur som e vakker, mild og var.
Rundt i skog og fjell fins tiur, rype, hårrå, elg og rein,
og i elva laks og auri bak kvar stein.

Folk i dalen hi nok opplevd nå tå kvart.
I frå gammelt av så sleit dæm tungt og hardt.
Vi har fått en arv som kvar og ein må bårrå
vidar fram.
Tradisjon og nytt skal vandre hand i hand.

Og vi trives her i dalen, vær du trygg.
Vi skal rydde, vi skal plante, vi skal bygg.
Vi vil ikke flytte bort fra skog og elv ka enn du byr.
Heile dalen e for oss et eventyr.

Å så søng vi ut te Forradalens pris, ja så søng
vi ut på ækte Færbøggvis.
Du e dal`n min æ ælske dæ i kvardag å i fæst.
Ja du veit mi meining Færbøgda e bæst!

Forra

Tekst/mel: Hans Rotmo

Utgitt på: Spellet om Trøndelag, Heimevernslaget

Her e vi, her e du, her e fjellan
Her går sauin og spelle med bjellan
./. Her stig Hegre te vers over våtmarkas fred
Mens Forra rinn stille ned ./.

Refreng:
På Sillermoen der samles følk og vise sitt tause NEI!
På Sillermoen bli nevan knytt, og dansen bli trødd med
lette stei
Ja, dansen blir trødd med lette stei

Der e kraftkallan, pengkallan og dem
som vere profitt der dem kjem
./. Dem rekne Forra om te megawatt og tal
Dem vil syg kraft ut av Forradal./.

Bro:
Dynamitt og buldozer ska itj flå og bekjem
Profitt og prognoser ska itj rå og bestem
Vår vakre elv
som stille skjelv
Ska gi liv — i tusen år (Forra e vår!)

Her e vi, her e dem, her e striden
Kem som seire veit ingen før siden
./. Men retten har vi, den har du og itj dem
På Forra som stille kjem ./.

Refreng:
(snakkes)

Bro:
(instrumental)

Til Forra

Av: Svanhild Salberg

Til deg som trofast har vært mitt følge,
som hadde toner fra fjellets sang –
som brakte vårens og livets bølge
til denne dalen – og gav den klang.
Til deg jeg synger en liten vise,
og kanskje, Forra, for siste gang.

Ja, fjell og vidde var dine veier,
og rikt det levde i dine spor.
en vandrer fant her i dine heier
et sted der stillheten, freden bor,
og fisk fikk vake og fugl fikk synge,
du diet livet og moder jord.

Men tiden, Forra, kan ingen stanse –
ei heller de som er tidens menn,
og de befaler ifra sin skanse
at du skal føres fra dal til grend.
Du skal gi ditt til det nye Norge –
Et land som nedbygges smått om senn.

Du ligger regnet ut i arkivet
så helt nøyaktig i megawatt,
og kalrt for alle, det er motivet
for å få kurs over fjellet satt,
et storkonsern trenger dine krefter
en skal ligge av deg forlatt.

Tro aldri, Forra, på vernprofeter,
de kommer bare med tomme ord,
for når de sitter i sine seter,
og skal bestemme ved flylkets bord.
Du ofres villig på vekstens alter,
der intet annet enn asfalt gror.

Ole og Sivert på Forramarsj

Av: Hans Rotmo

Han Ole og han Sivert og æ vi meldt oss på
den marsjen oppi Forra, fer han Ole villa gå
Mens han Sivert villa ro i båt oppgjennom etter Forra
Vi starta nedved Almlivold’n i i 11-tida en mårrå.

Han Ole han var fjellvandt, han ha rutat bomullsskjort,
ein tobakks-pakk, og ein fallkniv, ellers ha`n itj med seg stort.
Han Sivert han ha sekk og telt, gevær og feskarstong,
Eit spann med sild og enn eit spann som`n hi med seg med’n gong.

Og veret det var vakkert og stenninga var god
da alle sammen bynnt å gå, og’n Sivert bynnt å ro.
Da flaug det opp ei and, hu for og flaksa litte grann,
så flaug`a etti båten og sett seg oppå Spann’.

Det var første gongen at anda smakt moderne sivilisasjon.
Hu svømt så fint anda, dukka ned og gjord so son.
Han Sivert han vart irritert og kaukt og slo og spennt.
Han fekta med geværet og det forferdelige hendt.

Skuddet gikk for lågt, det trefft ner-kanten på spann’,
fortsett videre gjennon båtsida og videre inn mot land.
Innholdet i spanna det rann ut i elvas vann
og båten sokk og’ n Sivert svømt og anda flaug i land

Sivert svømt så han vart alldeles andpust han:
Ta anda, den forbanna anda, hu sett den innpå landa!"
Vi prøvd å rop tebake at Forra den skal vernas,
Verken anda eller elva eller nå`anna ting ska fjernas!

Sivert ropt tebake: "Æ hi tapt ei spann med sild,
men æ vil itj tap min ære, nei, det er det æ ikke
vil,
Så anda hu må dø, ellers slutte æ å svøm…!"
– og så kom`n bort i bølgan, fer det va så stri ein
strøm.

Gode råd var dyre, det gjaldt jo livet te ein mann
mot livet te ei nergåan og ikke edru and.
Han Ole sa: "Æ bryr meg ingenting og han,
det er itje verneverdi ti om, det er meir verdi ti and!"

Da brake det i lufta, og naturens fred bli brutt!
Vi snur oss og får sjå, det er han Sivert som hi skutt!
Han hi svømt med seg geværet, han hi kymmi seg i land.
Han hi redda heile æra si og øddelagt ei and…

"No lett du Fårrå vårrå, "sa vi,
"no får det vårrå nok,
no snur vi heim før dem jåggå oss i flokk.
Vi oppheld oss alt i eit terreng som er kjent
fer å vårrå eit av landets finaste omtrent.

No lett du Fårrå vårrå, no hi du dei i vei
no.
Du er jo verr enn vassdragsvesnet i Alta – Kautokeino.
Nei ha æ virri anda og bodd her inni haugom,
ha æ vørti så ferbanna at æ hakka tu deg augom!

Sang til Forra

Mel: Sol bakom skyan kvar dag
Av: "Fire unge Forra – vernere fra Hegra

Vi vil verne om Forra i heile vår tid,
dæm må lætt a få rinn hen i fred.
For verdian hu hi, dæm må vårrå fordi,
det folk som kjæm ætte oss.

For hen elva hi rinni i mang Herrens år,
og dæm kainn da itj ødelægg a no.
Vest dæm legg a i rør, alt livet det dør
og itj nå vil bli som før.

Og dem fælka sin styre dæm må kåmmå hit,
for dæm hi vel itj sjett koss a e.
Dæm må løft litt på ræva og sjå
sæ omkring
på naturen som omgir dæm.

Vest dæm tru dæm kainn sitti i byn og bestæm
kor dæm ska ta aill strømmen i frå.
Så må dæm tænk litt på sparing frå
ressursan som finns
for det henne de går itj nå læng.

Snart så fins d` itj nå elvi og ta strøm i frå
snart så hi dæm vel tatt dæm som e.
Men elvin vi hi e itj skapt for eit rør.
Ja, da må dæm nok sitti der heilt te dæm dør
for feskan dæm livvi itj der.

Vest dæm tru dæm kainn ta feskarstanga si med
og sætt sæ og fest eit rør.
Ja, da må dæm nok sitti der heilt te dæm dør
for feskan dæm livvi itj der.

Vest dæm ska bygge kraftverk så må dæm ha væg
og den vægen vil bli som eit sår.
I en urørt natur der kor ailt fælke går
e de itj nå te overs for bil`n.

No må aill fælk stå sammen og vern om vår elv
mot der fælke som vil bygg a ut.
Dæm må snart forstå det vi prøve å sei
at ei elv får vi aldri igjen.